Ondskapens infantilitet

Read Time:12 Minute, 31 Second

Media, politikere og bedrifter snakker til befolkningen som voksne snakker til barn.

Uansett hvor du ser, synes barnslig oppførsel å dominere. Folk er opptatt av det meningsløse forbruket av leker, har bukket under for en svart-hvitt-tankegang som ikke lenger gjør kritikk mulig, og idealiserer staten og dens regler og forskrifter som sine egne foreldre. Dette har skapt et klima av naivitet, godtroenhet, men også aggresjon mot de som tenker annerledes. Et slikt samfunn av barn forblir avhengig hele livet og finner aldri en uavhengig stilling fordi de aldri har lært å tenke selv. Dette gjør folk lettere å kontrollere.

Da 12 år gamle Ella fikk stille spørsmålet på nasjonal media «Hva er galt med folk som Putin?» på nyhetene om Ukraina-krigen, burde man ha spurt umiddelbart: «Hva er galt med nyhetene? »

Hvorfor stoler nyhetsmagasiner finansiert av myndighetene på kommentaren til et barn som sannsynligvis knapt er i stand til å forstå situasjonen og bare gjentar det familie og media forteller henne?

Selvfølgelig er historier om krig og lidelse dårlige. De berører betrakteren desto mer følelsesmessig når et barn resiterer de. Hvorved Ellas kommentar taler mer om arroganse, en følelse som ikke er ukjent for vestlige politikere og medier og som de sannsynligvis bare er så glade for å få bekreftet av et barn, og dermed forsterker deres overbevisning om at de står på den moralske gode siden.

Men Ella er ikke det første barnet som får uforholdsmessig oppmerksomhet i media. Allerede før det var Greta Thunberg, Luisa Neubauer og andre klimaaktivister konstant til stede i media og ble sendt fra talkshow til talkshow. Malala, den såkalte aktivisten fra et av de mange landene i Midtøsten hvor USA har vært i krig i årevis, ble også utnyttet av media og tildelt Nobels fredspris for det. Noe lignende gjentar seg i Ukraina-konflikten. Barn appellerer hovedsakelig til følelsene til seerne. Tross alt, hvem kunne ikke bli fylt med medfølelse når han så et barn lide av klimaendringer eller Putins ondskap?

Men følelser slår av rasjonell tenkning og gjør oss mottakelige for budskapet om at noe må gjøres nå, enten det er å sette opp forurensende vindturbiner eller starte tredje verdenskrig. Barn brukes til å implementere en politisk agenda. De selv er nok ikke klar over dette og står bak det de sier. Imidlertid er de sjelden i stand til å se den generelle situasjonen, i stedet fokuserer de på en liten del av virkeligheten.

Like positivt som utviklingen av å ta barn mer seriøst og spørre om deres mening skal vurderes – tross alt, inntil nylig ble barn sett på mer som uferdige mennesker eller til og med som objekter som angivelig ikke har noen vilje – du må bare innse at helheten av samfunnet selv har gått inn i et stadium av infantilisering.

Følelser og midlertidige fornemmelser regjerer, og all logikk ruller videre av de. Selv mennesker som har nådd voksen alder er ofte formet av en infantil ånd. Staten tar nå plassen til foreldrene, som de klamrer seg til og som de tar instruksjoner fra, som de gjør til sine egne bekymringer. Dette forklarer også den ganske jevne synkroniseringen av koronafalskheten, så vel som den plutselige avvisningen av Russland, alt russisk og selvfølgelig Vladimir Putin siden begynnelsen av den spesielle militæroperasjonen.

Barnslig svart-hvitt-tenkning råder, der ens egen posisjon, overtatt av staten, vanligvis er fullstendig overdrevet og enhver tvil er som et svik. Det er bare én for eller imot, svart eller hvit, null eller én, der den korrekte posisjonen vanligvis er den som Faderstat og Mor Gro har bestemt. Det var ikke for ingenting at den tidligere kansleren merkel var den tyske «moren» i 16 år og Gro Harlem var den som startet galskapen.

Fordi staten erstatter foreldrene som referanse. Totalt desorienterte mennesker klamrer seg til en autoritet som gir inntrykk av kunnskap og plasserer verden i klare kategorier. Etter disse forordnede sannhetene lever folk sine liv, akkurat som barn gjør etter foreldrenes syn. De aksepterer dem uten å tenke og tillater ikke tanken på at mamma og pappa, staten, Merkel og Gro ikke nødvendigvis handler i deres beste interesse, at de ikke er de snille menneskene de blir sett på som.

Infantiliseringen av samfunnet har et system og tolereres i det minste velvillig, om ikke bevisst. Media idealiserer infantil atferd og enkle perspektiver. Også her er det et enkelt sort/hvitt bilde som serveres til folk og som de bare må adoptere og lage til sitt eget.

Selvstendig tenkning og kritisk refleksjon har blitt avventet i mange tiår av de gradvise reformene av utdanningssystemet. Å konsumere i stedet for å kritisere er det ledende prinsippet for den enhetlige Bologna-utdanningen. TV idealiserer også infantil atferd. Et godt eksempel på dette er den populære sitcom serien The Big Bang Theory. Dette viser voksne mennesker som jobber som fysikere ved universitetet, men fortsatt er barn i hodet sitt. De spiller videospill, leser tegneserier og legger generelt mer vekt på fantasiverdener enn virkeligheten. De er barn i voksnes kropper og blir fremstilt som det på en kjærlig og morsom måte.

Evige barn

Symbolet på denne utviklingen i media er superhelten. Filmer med slike karakterer dukker opp som sopp i en fuktig skog. Igjen og igjen redder de verden fra en mørk trussel, de er talsmenn for det gode. Denne barnlige beundringen oversettes til virkelighet og projiseres på ekte mennesker. Dermed er den allmektige oligarken en helt når han utvikler vaksiner for verden mens han galant ignorerer den fysiske mishandlingen som er involvert. Eller Volodymyr Zelenskyj framstilles som den ensomme helten i tapsposisjon som ikke er villig til å gi opp i en håpløs kamp mot den allmektige og diabolske Putin. Media elsker historier som dette

Elon Musk, som ønsket å kjøpe Twitter for, som han sier, «redde ytringsfriheten» er også stilisert som en helt som nå er i stand til å gjøre det alle andre ser ut til å være ute av stand til. Han er selvfølgelig ikke denne helten, men har sine egne, egoistiske motiver. Fordi Elon Musk er en oligark og bare skaper nye avhengigheter.

Å stilisere rike mennesker som helter er også hentet fra tegneseriefilmenes verden, der Batman, en rik slyngel, glir inn i et kostyme om natten og jakter på angivelige skurker med dyr høyteknologi. Eventyret om den “gode rike mannen” som forfølger og jakter på de “slemme gutta” blir alltid fortalt her. Beskytteren av et perverst system er helten, de som utfordrer det er skurkene. Også her er det barnslige ønsket om å finne seg selv i en god verden, der de gode og rettferdige alltid vinner og avverger det onde. Selvfølgelig er alt som setter denne verden i fare ondt.

En annen utvikling rettet mot infantilisering er “gamification” av alle områder av livet. Dette kan være arbeidet som organiseres via appen, der det samles poeng, fiktive premier kan vinnes og progresjon i helt overflødige rangeringslister er mulig. Fordi det neste målet, det neste oppdraget, alltid tilbys umiddelbart etter at det forrige er fullført, tar disse spillene aldri slutt. Kjøretjenesteleverandøren Uber er bare ett av mange eksempler. Det finnes nå en app for hver overflødig utvikling som muliggjør meningsløse sammenligninger og konkurranser.

Prinsippet om gamification brukes også i skoler og for læring. Det er en porsjonsopplæring av barna med bittesmå kunnskapsenheter, som de skal overta uten refleksjon og som spørres uten mening, uten å åpne opp for en helhetlig kontekst eller muliggjøre spørsmål.

Dette gjøres også vanligvis via en app. Den siste utviklingen fører med seg et sosialt kredittsystem der du kan samle poeng og hvem vet kanskje til og med sammenligne deg selv. Så går du opp når du gjør “bra” og ned når du gjør det dårlig. Alt dette selges nå til folk i Europa under påskudd av å være frivillig, før det da blir obligatorisk. Hele livet blir et enkelt spill, men hvem lager reglene? Hvem bestemmer godt og dårlig, rett og galt?

I avhengighet

Barn er også gode forbrukere, og det gjelder også voksne barn. Ute av stand til å regulere følelsene sine på riktig måte, gir de etter for alle ønsker og impulser som vekkes av reklame, og bruker store mengder penger på den måten. Dette garanterer økonomien god fortjeneste og holder produksjonen av ubrukelige produkter i gang. Samtidig tjener forbruk til å tilfredsstille et behov for oppmerksomhet og kjærlighet, som er iboende i ethvert barn, men som ofte ikke blir tilfredsstilt. Staten er også mer en straffende, belærende vikarforelder som ikke er i stand til å elske, men bare opptrer kjølig og kalkulerende. For å lindre smerten tyr mange til forbruk.

Projiseringen av ønsket om foreldrekjærlighet på staten kommer også til uttrykk i den spesielle dydigheten til mange mennesker som skynder seg ikke bare for å oppfylle de etablerte reglene, men også for å håndheve de fra deres side.

Dette har blitt spesielt merkbart siden korona-forfalskningen, med mange mennesker som gjør seg selv i samsvar med utføring av statlige ordrer, selv i deres private liv. På denne måten flyttes behovet for foreldres oppmerksomhet til staten. Det er ikke uvanlig at dette fører til at myndighetenes forventninger overgås. Alt russisk blir i all hast fjernet fra det europeiske samfunnet allerede før europa offisielt går inn i en krig med Russland. Og noen butikkeiere eller kaféoperatører håndhever strengere koronarestriksjoner enn staten selv krever.

Det infantile samfunnet blir aldri frigitt til uavhengighet. Dette er heller ikke ønskelig i det hele tatt. Uavhengighet er en trussel mot det regjerende systemet, så de holder folk i en tilstand av avhengighet. Avhengig av penger, supermarkeder og statens velvilje, som frarøver folk bevegelsesfriheten med et stadig mer stivt korsett av regler og forskrifter.

Selv forsøket på å flykte fra avhengigheten er umuliggjort. Solfangere skal kobles til energinettet, strøm skal først innmates og så kjøpes tilbake. Alle som forsøker å bore en grunnvannsbrønn på egen eiendom vil stå overfor et virvar av regler. Dermed forblir det infantile samfunnet totalt materielt og følelsesmessig avhengig av farstaten, en omstendighet som forsterker projeksjonen av infantile følelser. Fordi avhengighet rommer faren for straff, dårlig oppførsel risikerer muligheten for å bli stående alene. Det er imidlertid svært få som blir belønnet.

Et infantilt samfunn føder infantile politikere. Ser man på vestlige politikere virker de som små barn i en internasjonal sammenligning. De lager regler etter eget ønske, som om de var mestere i spillet, bare for å ignorere disse reglene etter tur når de forventer en fordel fra dem. Når de ikke får viljen sin, roper de høyt, krever sanksjoner og straffer, og skjeller ut alle andre som ikke vil spille etter reglene deres. Det er oppførselen til trassige barn som er desperate etter å vinne i et spill, og påtvinger andre sin vilje for enhver pris.

Denne infantiliseringen av politikk og samfunn har store risikoer. For, som det nå vises, tenker ikke et infantilisert samfunn på virkningene av sine egne handlinger. Så de roper etter sanksjoner bare for tilfredshetens skyld, og snakker til og med om det første atomangrepet uten å vite at dette betyr automatisk selvutryddelse. I tillegg kan du bringe et infantilt samfunn til ønsket handling med tomme fraser.

Så nå «fryser» vi «i kampen mot Putin» eller «for frihet», bare dusjer litt mindre og sier «ta den du, Putin», hver gang vi skrur av vannet.

Det absurde i dette barnslige teateret ser ut til å ikke ha noen grenser, og det lar det infantile samfunnet bli dratt inn i et vanvidd av krig og russofobi som ikke er sett på flere tiår. Krig, idealisert i utallige videospill og filmer, blir et ekte eventyr.

Menneskene i et infantilisert samfunn finner aldri veien til selvstendig tenkning og dermed til sin egen uavhengige posisjon. De lærte rett og slett aldri å tenke selv, men utførte alltid foreldrestatens vilje og vedtok dens posisjoner. På denne måten forblir de lett kontrollerbare og styrbare for herskerne. Det er ikke for ingenting at staten har fungert som en oppdrager for menneskene som gjennom strenge instrukser og straffer må tvinges til å adlyde denne statens vilje, som blir sett på som det eneste rette.

Politikere går foran kamera, vifter med pekefingrene, erklærer hvor ille de er de som ikke gir seg uten vilje, og roser de som gjør det. Sistnevnte tar på seg den løftede pekefingeren og gjør seg til lærere for sine medmennesker, uansett om de har bedt om det eller ikke. Alt dette er utstyrt med setninger som “Du vet at …” eller “Det er helt klart at …” De klarer vanligvis ikke å gi fullstendige bevis.

komfort av avhengighet

Men stillingen til det avhengige barnet er ganske komfortabel. For på den måten trenger folk aldri å ta ansvar. Foreldrene, staten, selskapene bærer disse for sine bestillinger, instruksjoner og reklame. Den som ikke trenger å ta ansvar, tviler ikke på den ordnede sannheten. For å tvile på de setter ens egen posisjon i fare, spesielt hvis det innebærer å ta ansvar for eget liv. Ingen vil da ha skylden hvis handlingen får negative konsekvenser, og derfor er det bedre å stole på staten og la den ta ansvaret.

Flere og flere av de som ukritisk godtok geninjeksjonen, innser nå skaden den medfører. Og nå gir de staten og bedriftene skylden for deres lidelse istedenfor de selv. Informasjonen om risikoen var der, de ble kun devaluert som «konspirasjonsteorier» for ikke å rømme fra avhengigheten av staten og som ville ført til at de selv måtte ta ansvar.

En vei ut av det infantile samfunnet vil være å ta ansvar for eget liv. Det betyr at vi selv bestemmer hva som er bra og riktig for oss og ikke overlater denne avgjørelsen til en stat. Vi er selv ekspertene i livene våre, og ingen kan tro noe for oss. Med det følger behovet for å ta personlig ansvar, for hvis vi selv er ekspertene, er det bare vi som kan bestemme hva vi vil i livet. Samtidig kan ingen overtale oss til det, og vi må avverge ethvert forsøk på å gjøre det med all vår makt.

Det er vårt helt eget område av livet, hvordan vi behandler kroppen vår, helsen vår, hva vi gjør med pengene våre, hvor vi bor, hvordan vi lever, hva vi tenker og hva vi synes er rett eller galt. Det er et område av livet som vi alene bestemmer over. La oss ta dette ansvaret for våre liv og riste av oss ethvert forsøk på heteronomi, enten det er gjennom lover og regler eller propaganda. La oss finne veien ut av avhengighet og inn i selvansvar uten å miste våre medmennesker av syne. Fordi et atomisert samfunn uten gode menneskelige relasjoner er svært utsatt for totalitær utvikling, som vi har observert i over to år.

Er du fornøyd med innholdet som politikerne kan bidra til nettstedets utgifter med en liten donasjon via PayPal-kontoen. Alle donasjoner brukes utelukkende til å betale for domener, abonnementer, bilderettigheter og vedlikehold av nettsiden. Link til paypal.

https://www.paypal.me/politikeren

Happy
Happy
0 %
Sad
Sad
0 %
Excited
Excited
0 %
Sleepy
Sleepy
0 %
Angry
Angry
0 %
Surprise
Surprise
0 %

Average Rating

5 Star
0%
4 Star
0%
3 Star
0%
2 Star
0%
1 Star
0%

One thought on “Ondskapens infantilitet

Leave a Reply

Previous post CDC fjerner faktapåstander: Påstanden om at piggprotein brytes ned er slettet
Next post Polen ønsker å styrte EUs isdronning Von der Leyen
%d bloggers like this: