Ukrainas transformasjonsnode

Read Time:7 Minute, 9 Second

På grunn av sin sentralurasiske beliggenhet, har Ukraina alltid vært et leketøy for fremmede makter.

I følge det nylig publiserte «Conflict Barometer 2020» av Heidelberg Institute for International Conflict Research (HIIK), har antallet kriger verden over steget fra femten til tjueto de siste årene. Den siste krigen utkjempes for tiden i Ukraina. Det har potensial til å bli en global krig. Hvorfor Ukraina og ingen annen region i verden? La oss gjøre et forsøk på å forstå denne gåten og skissere en mulig vei ut av ødeleggelsen. Vi bør i det minste tenke på en. La oss prøve å løsrive oss fra den overfladiske mediestøyen som hovedmotstanderne og deres mediefølgere og diverse krigsprofitører iscenesetter!

Lange linjer med global konflikt

For å gjøre det, la oss først se på de lange linjene, på de dypere globale røttene som førte til denne krigen, for bedre å forstå hva som står på spill.

Tre hovedtrekk blir tydelige – lenge før krigen i Ukraina begynte, det vil si før russiske tropper krysset de ukrainske grensene 24. februar 2022, og også før starten på den intra-ukrainske krigen som fulgte etter Maidan 2014. Disse hovedtrådene strekker seg over hele kloden:

  • Dette er det post-sovjetiske åndelige tomrommet hvis sine luftige trekk fortsatt virker, i folks desperate søken etter nye identiteter og nye perspektiver i møte med det åpenbare faktum at kapitalismen ikke kan fylle dette tomrommet.
  • Dette er krisen til den enhetlige nasjonalstaten og den internasjonale orden basert på dette, som i økende grad domineres av monopoler, samtidig som innhenting av nasjonsbygging florerer.
  • Dette er fremveksten av autoritære former for digital kapitalisme, som står i kontrast til veksten av et prekariat som krever nye former for deltakelse på grunnlag av teknisk mulig desentralisering.

Disse tre trådene møtes i Ukraina, i dette overgangsrommet mellom Asia og Europa, mellom sosialisme og kapitalisme, mellom imperialistisk og multipolar orden, mer generelt sett, mellom den mytiske tiden til Argonautene og Amazonene og i dag, som gjentatte ganger har vært ispedd forskjellige folkeslag og kulturer øst og vest, mellom det eurasiske nord og det sørlige Middelhavet for tiden på sitt mest robuste:

Den oligarkiske plyndringen av det naturlig fruktbare territoriet i Ukraina etter Sovjetunionens kollaps gjorde at befolkningen der var en av de fattigste i Europa, utstyrt med mobiltelefoner til daglig bruk, men alene med håp om økonomisk frelse fra Vesten.

Et postsovjetisk og samtidig nesten tidlig kapitalistisk prekariat er på jakt etter nye perspektiver i livet.

I dragkampen mellom de ulike befolkningsgruppene om landets orientering mellom Russland og Den europeiske union (EU) og om dannelsen av en nasjonal identitet som kunne motstå de hjemlige oligarkenes despotisme og samtidig eksterne intervensjoner, trådene nevnt ovenfor har samlet seg i Ukraina til en nasjonalistisk knute som truer med å kvele landets mangfoldige kultur.

Det ville imidlertid være mer i tråd med karakteren til Ukraina som et transittområde mellom Asia og Europa, og det ville vært mer fremtidsrettet dersom landet ikke fikk valget mellom Russland eller Europa, heller ikke i pseudoalternativene av en ensartet nasjonalstat av vestlig karakter eller anarkisk kaos, god vestlig sivilisasjon eller dårlig russisk barbari, men hvis befolkningen kunne konstituere seg selv som et føderalt samfunn i sine egne autonome former på grunnlag av dets kulturelle og språklige mangfold av selvbestemte samfunn og regioner.

Den virkelige arven til Ukraina

Fordi der ligger den virkelige arven som menneskene som bor i Ukraina kunne falle tilbake på fra sin lange historie med flerfoldig selvorganisering. Ikke-formelt demokrati i vestlig stil, ikke-underordning til en dominerende Moskva-arv, ikke-obligatorisk ensartethet av folket som ukrainere i en samlet nasjonalstat tilsvarer denne arven. Bare husk den rike kulturen til de selvsikre kosakkene på 1600- og 1700-tallet, en stolt krigerkultur som valgte mestrene de tjente for seg selv; husk den pulserende rådsdemokratiske bevegelsen før og under den russiske revolusjonen, som navnet Nestor Makhno står for – en kultur for rådsdemokratisk selvorganisering.

Og til slutt er det også viktig å minne om de delikate tilnærmingene til kommunal selvorganisering som ble formulert etter Maidan øst i landet som et ønskelig alternativ til å fortsette oligarkenes styre og den truende militariseringen av landet. For å forkynne disse intensjonene kom representanter fra ulike steder i Østen så vel som fra Kiev-delen av landet sammen i juli 2014 til en stiftelseskonferanse.

Ingen av disse tilnærmingene har vært i stand til å holde stand i det lange løp. Det er en like viktig konstant for dette området som det ukuelige ønsket om frihet til den blandede befolkningen på dette stykket med jord. Etniske og kulturelle grupper levde ikke alltid fredelig sammen, og det må også sies. Igjen og igjen var det pogromer, igjen og igjen var det utbrudd av vold, slik tilfellet er i dag.

Og igjen og igjen ble begynnelsen på autonom selvorganisering tvunget under fremmed styre, under russisk, polsk-litauisk, tyrkisk, habsburgsk, tysk; i dag legges amerikansk og britisk innflytelse til.

Senest var det de delikate impulsene som nettopp ble nevnt etter Maidan i 2014 som ble skjøvet til side av starten på militariseringen av konflikten mellom Kiev og de østlige republikkene. Verken de vestlig orienterte styrkene som tok over Kiev etter Maidan eller Russland var interessert i utviklingen av autonome strukturer i Ukraina. Tvert imot: dette initiativet døde mellom frontene av borgerkrigen før det kunne utvikle seg.

Det som gjensto er et revet land som bare i liten grad minner om impulsene til selvstyre og innbyggernes tradisjonelle ønske om frihet – ikke mye annerledes i de splittede provinsene enn i Kiev-delen av landet: under utenlandsk dominans, her mer østlig, der mer vestlig begge deler i dag. Hvordan landet vil komme ut av krigens slutt er et åpent spørsmål.

Fremtiden åpen

Et fordomsfritt blikk på historien til det ukrainske landet avslører imidlertid at trenden mot selvstyre i autonome regioner som er fri for dominans, eller i det minste en som er kritisk til dominans og rådsdemokratisk, representerer de virkelige kreftene til dette landet i sin ekstremt urolige og rike historie. De er dypt forankret i den gjentatte blandede kulturen i regionen og i mentaliteten til befolkningen som bor i regionen Ukraina på grunn av folkevandringen gjennom århundrene, selv om kompromisser må søkes igjen i den russiske eller vestlige statsføderasjonen.

Hvis menneskene som bor i Ukraina nå blir brent opp som kanonfôr i proxy-krigen mellom vestlige og russiske interesser i dette området, slik det skjer foran verdens øyne, som sideskade for den globale transformasjonen, så å si, under påskudd av at friheten forsvares der eller fra den andre siden, hvor fascismen kjempes tilbake, ligger det en dobbel tragedie i dette.

På den ene siden, under presset av å ta igjen nasjonaliseringen, mister de “krigerne” erklærte helter blodet for en ide om staten som tydeligvis ikke samsvarer med deres grunnleggende historiske impuls. Dette gjelder begge sider av fronten. På den andre siden mister verden muligheten til å være vitne til og fremme utviklingen av et alternativ som i sin natur peker utover den nåværende globale transformasjonskrisen inn i en fremtid der tomheten til mislykket sosialisme og den utløste kapitalismen som fulgte som en påstått alternativ, kan overvinnes gjennom samarbeidende livsformer og økonomisk aktivitet.

Bare utopi eller perspektiv?

Er det bare en utopi? Nei, dette er ikke en utopi. Dette er et perspektiv som peker i retning av hvordan de generelle utviklingshindringene i det nåværende globale samfunnet, som for tiden konvergerer i Ukraina i en knute, kan overvinnes, i stedet for å etterlate seg svidd jord og en tilbakevending til nasjonalisme, der bare miner har vært på plass i flere tiår. Korn kan høstes.

Med en slik utvikling kan Ukraina gå inn i kontinuiteten ikke bare i sin egen historie, men også i samfunn som Rojava i Nord-Syria, som i klar kritikk av den enhetlige nasjonalstaten streber etter konstitusjonen av en demokratisk konføderalisme.

Å tenke på og fremme slike initiativ ville absolutt være bedre hjelp for folket i Ukraina enn å pumpe alle slags våpen inn i landet.

Kilder og notater:

Se nettsiden www.kai-ehlers.de :
“Manifest of the People’s Liberation Front of Ukraine, Novorussia and the Russian Carpathians of July 10, 2014”, https://kai-ehlers.de/2014/07/ blick -til-bakgrunnen-manifest-av-folkets-frigjøringsfront-på-motstandsmålene-i-sør-og-øst-ukraina/

Hvis du er fornøyd med innholdet som politikere leverer så kan du bidra til nettstedets utgifter med en liten donasjon via PayPal-kontoen. Alle donasjoner brukes utelukkende til å betale for domener, abonnementer, bilderettigheter og vedlikehold av nettsiden. Link til paypal.

https://www.paypal.me/politikeren

Happy
Happy
0 %
Sad
Sad
0 %
Excited
Excited
0 %
Sleepy
Sleepy
0 %
Angry
Angry
0 %
Surprise
Surprise
0 %

Average Rating

5 Star
0%
4 Star
0%
3 Star
0%
2 Star
0%
1 Star
0%

Leave a Reply

Previous post Det løgnaktige verdensbildet
Next post I Oslo klager globale “faktasjekkere” over at de stort sett blir ignorert
%d bloggers like this: